Urkirkens tro og praksis del 3.

Jeg satte opp 7 punkter i del 1. av denne serie om om hva som var den orginale urkirkelige tro..
Del. 3 omhandler det som omtales som å ta opp sitt kors hver dag og å følge i jesu fotspor..

Idag finnes det mange åndelige fortolkninger om hva som menes med dette, for den bokstavelige betydning blir ofte litt for skremmende i vår" humane" og behagelige tidsalder.
Jeg tenker altså ikke bruke tid på dagens åndelige fortolkning , men den de ortodokse i urkirken hevdet å tro på..

Kors i dag har ett litt glorifisert preg som symbol for kirken og mange bærer det som smykker om halsen og som symbol for kristen tro, men korset er ikke på noe måte ett kristent symbol.
Dette symbol fantes i hedenske religioner og forskjellige former tro hundrevis av år før keiser Konstantin tok korset til symbol for den kirke han ville være overhode for.

Jeg vil heller ikke bruke tid på den moderne symbolbruk..

Sannheten er den at på Jesu tid og de første apostlers tid, så var korset forbundet med pinsel og gru.
Ikke hvilken som helst pinsel, men den verste pinsel ett menneske kan gjennomgå..
Korsdøden var ikke bare smerefull , men grusom i sin form, ett forferdlig torturredskap som romerne brukte mot de som de virkelig ønsket å gi en smertefull død..

På hvilken måte virke så denne korsdød? Foruten å bli naglet med kraftige nagler til korset som er nok til at mennesker normalt svimer av måtte den korsfestete kjempe mot det å få puste, trøtthet i kroppen, utmattelse , tørsthet , og lammelser i kroppen foruten at rovfugler og andre dyr kunne forsyne seg med vedkommende mens denne levde..
Korsdøden kunne ta dager og var en ufattelig lidelse for den som opplevde den.
Slik så de første kristne på korset, det var ingenting ved dette som appelerte til de behagelige..

Jesus ble som kjent også korsfestet og han visste hva det innebar å dø denne død, og han var full av frykt da han noen dager før i getsemane bad om å få slippe denne død, men den var uunngålig for det var profetert flere århundrer før at Guds sønn altså Guds messias skulle lide på denne fornedrelses måte.
I jødenes øyne var det å bli hengt opp på ett kors- tre det samme som å være forbannet av Gud.

gal.3.13 Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.

Derfor måtte han lide på utsiden av bymuren dvs. ved golgata og sone sin straffe der, for han var under forbannelse av Gud.

Jesus døde på korset som en overtreder til fastsatt tid for at vi skulle gå fri, men var det for at vi skulle gå fri det å vandre i Jesu fotspor?
Eller for å gå fri det som i skriften omtales som evig fortapelse?
Iallefall sier paulus dette..

rom.8.17 Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham. Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.

Dette må forståes åndelig tenker kanskje flere av dere, men for de enkle uskolerte mennesker på den tiden som ikke var opplært til avansert filosofi og åndelige tolkninger så var dette enkle bokstavelige ord ikke vanskelig å forstå..

Dvs. for å få del av kristi himmel og få del av den arv som ble åpenbart gjennom Jesu offer på korset så måtte de som trodde på ham være villig å ta på seg lidelse på samme måte som Jesus Kristus led mans han gikk som menneke på denne jord.

det gis flere bibel eksempler på dette..

1.pet.2.19 For det er godt om noen finner seg i uforskyldte lidelser fordi han har Gud for øye. 20 Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. 21 Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor.

hebr.12.1 Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, 2 med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. 3 Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.

For den første kristne var det altså en pris knyttet til det å tro på Jesus, det var altså lidelse og forfølgelse på samme måte som de forfulgte Jesus når han gikk på jorden..

joh.15.18 Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. 19 Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere. 20 Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres. 21 Alt dette vil de gjøre mot dere for mitt navns skyld. For de kjenner ikke ham som har sendt meg.

Dvs. som mesteren ble forfulgt vil verden også forfølge disippelen..Paulus sier det det slikt.

2.tim.3.12 Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.

Dette er mao. ikke en trussel, men ett løfte..
Det betyr at ett menneske som opplever motstand pga. sin kristne tro ikke kan si at dette ikke er slikt kristne skal ha det.
Snarere er sannheten den at om man ikke har motstand for sin kristne tro, så har man antagelig heller ikke ett gudfryktig liv..

Jeg har nevnt i den forrige del 2 om romerenes forfølgelse av de kristne, i denne tid vokste kirken uhemmet, for forfølgelse har alltid gjort at den troende kirke har vokst, inntil at djevelen fant ut at han ikke kunne utslette de kristne gjennom å drepe dem. Han måtte finne en annen taktikk.
En velkjent sådan.. "if you can't beat them, join them.."
Og det var akkurat dette som skjedde da keiser konstantin gjorde kristendommen til statsreligion..

Så tilbake til emnet, nemlig å ta opp sitt kors og følge etter Jesus..
Jeg skal nå gi konkrete eksempler på hvordan kristne i martyr kirken fulgte i Jesu fotspor, for dem var det å følge i sin mesters fotspor den største ære og de døde med en slik verdighet at det rørte ved mennekers hjerter når de så denne lidenskap og kraft disse menneker døde under..
For disse troende tok det ord Jesus sa bokstavelig inn i sin tro og sitt liv..

matt.10.32 Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. 33 Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.

Bekjennelsen på Jesus kristus som herre og frelser var det som viste ekteheten i troen, for som romerene sa de som avhørte og torturerte dem, ingen oppriktig kristen vil bøye kne for keiseren eller andre guder.
Friheten lå lett tilgjengelig for den som ville å unnfly døden, det var bare å bøye kne for keiseren og man var fri.

Dette ser man tydelig da Policarp blir henrettet for sin tro på Jesus kristus..
Han blir arrestert i en alder av 86 år i 165 e.kr, og blir ført frem foran guvernøren som syntes synd på ham grunnet hans høye alder.
Han sier sverg ved keiserens bilde, si bort med ateistene, Policarp ser rolig utover den store mengde av lovløse hedninger og sier....bort med ateistene... (romerene så på kristne som ateister, men Polycarp var som en ser var av en annen oppfatting)
Guvernøren sier videre forbann Jesus så skal jeg la deg gå.
Polykarp svarer i 86 år har jeg vært hans tjener og han har aldri gjort meg noe vondt.
Jeg kommer aldri å sverge ved keiserens genius(keiserens guddommelige ånd), og om du ikke vet hvem jeg er, SÅ HØR jeg er en kristen..
Polykarp ble brent levende foran alle på denne arena..

Det er mange flere historier som finnes beskrevet av samtiden og Ireaenus biskopen av lyon og en dissippel av Polykarp, fortalte denne historien fra sin menighet rundt177 e.kr.

Da økte hatet mot de kristne rundt hans by Lyon i dagens frankrike..den tids Gallia.
De ble først nektet adgang til offentlige steder, markedsplasser og badene.
Som i dag var det falske rykter som utløste disse utestengelser, for det kom mennesker for øret at de kristne drev på med seksuelle orgier de praktiserte kannibalisme( nattverdsmåltidet, hvor det ble hevdet at de kristne drakk blod og spise menneskekjøtt), og aller verst de var ateister..

Da provinsguvernøren som i forkant hadde stagget folkemengdene var ute av byen, ble de kristne angrepet åpenlyst, overfalt slått og steinet.
Til slutt ble de mest aktive kristne etter at de hadde bekjent seg som kristne kastet i fengsel i påvente av en rettsak..

Ett eksempel på hvor lite nøytral denne rettsak var har vi da en venn av Iraenus en innflytelsesrik samfunnsborger ved navn Vettus Epagatus, prøvde å gripe inn under rettsaken , hans ord druknet i tilrop.
Når det så roet seg litt spør prefekten om også han var kristen, hvorpå han medgav med meget klar stemme at det var han, for dette vitnesbyrd ble han dømt til døden sammen med de andre anklagede..

Det er klart at de kristne kun ble dømt på indisier og rykter, og mer trengtes normalt ikke for å dømme en kristen til døden, men for å få litt mer kjøtt så ble de tjenere til de innflytelsesrike kristne torturert og forhørt inntil de de tilstod det romerene ville høre..

Disse historiene ble spredd rundt til befolkningen og selv de som før hadde vært vennlig innstillt overfor de kristne ble storlig forarget og hatefulle..

Antallet kristne som dømtes til døden økte daglig og de mest aktivt bekjennende og fritttalende kristne i byene Lyon og Vienne ble arrestert og utsatt for grov tortur i fengselet i påvente av den dag som var fastsatt for massehenrettelsen, den 1. august.

Denne dag var til ære for keiseren og var en helligdag, ved slike anledninger skulle guvernøren vise sin patriotisme ved å arrangere overdådig underholdning for innbyggerene, nå var det en kjennsgjerning at slike arrangement var kostbart, og det å leie inn førsteklasses gladiatorer og andre atleter var meget dyrt.
Tilfeldigvis hadde keiseren året før tillatt at dømte forbrytere kunne brukes som underholdning på arenaene, og det til en tidel av kostnaden av en førsteklasses gladiator.
De kristne som var dømt til døden ble denne billige underholdning..

Disse vitnene (martyrene) var de som ikke hadde sitt liv så kjært..

åp.12.11 De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om; de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden.

Disse vitnene (martyr betyr vitne) var det som ble kastet inn på arenaene til underholdning for de ugudelige folkemassener på tribunene..

Når det er sagt er det også på disse arenaer at Jesu blod og kraft vitnet mest..
Hitorien om Bladina en av de kristne i Ireanus menighet rørte meg dypt.

Det som er sikkert er at ingen av de som var dømt var uanfektet av at de var dødsdømt, det står at de alle var skrekkslagne, og Bladina en slavinne var i tillegg kroppslig svak.
Hennes eier også kristen som var dømt til døden sammen med henne var bekymret for at Bladina ikke skulle holde ut å bekjenne sin tro på Jesus pga. av denne kroppslige svakhet.

Her får vi bevis for hva som menes med dette ord fra skriften..

jes.40.29 Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.

Bladina ble fyllt med en slik kraft at de som vekslet om å torturere og piske henne fra morgengry til kveld segnet om i utmattelse .
De måtte inrømme at de var slått og at det ikke var mer de kunne gjøre med henne, og de undret seg over at hun fremdeles pustet, for hele kroppen var sønderrevet og radbrukken.

Videre fortelles det at på den dag de skulle henrettes på arenaen ble Bladina ført inn med tre av sine trosfeller Maturus, Sanctus og Attalus.
Bladina ble hengt opp på en pæle og satt ut som lokkemat for villdyrene, men ingen av dem rørte henne, og mens hun hang der bad hun inderlig for de tre andre som var i prøvelsene, liten svak og ubetydelig så kunne hun likevel inspirere sine brødre som stod midt i prøvelsene.
Ingen av vildyrene rørte Baldina så hun ble tatt inn og spart til en annen prøvelse..

På den siste dag ble Baldina ført inn igjen på arenaen sammen med en femten år gammel gutt ved navn Ponticus, de to var dagene før blitt ført inn for at de skulle bivåne de andre kristnes lidelseskamp, og samtidig forsøkte romerene å få dem til å avsverge sin tro , men de holdt ut, pga dette ble massen rasende på dem og de ble ført inn i arenaen etter at de hade gått spissrotgang mellom pisker.
Ponticus den 15 år gamle gutten, klarte ikke mer etter at han var blitt skamfert av villdyr og tvunget til å sitte på ett jernsete over ett bål, da døde han.
Bladina overlevde de samme pinsler, til sist ble hun kastet i ett nett og hengt foran en rasende okse etter at oksen en tid hadde slengt henne hit og dit oppgav Bladina livet og drog hjem til Jesus.

En sterk historie , men ikke på noen måte enestående. slike historier var daglige i martyrkirken, det å bekjenne Jesu navn kostet noe bokstavelig talt, dvs HELE ditt liv i kroppen.

Idag hvor det å ta opp korset og følge Jesus har blitt noe åndelig, og hvor korset har blitt romantisert så gjør dette at vår tro ofte ikke lenger besitter den enkle tro som urkirken/martyrkirken bekjente nemlig denne ENKLE sannhet..

matt.10.32 Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. 33 Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen. 34 Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, 36 og en manns husfolk er hans fiender. 37 Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. 38 Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. 39 Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det!

Den tidlige kirke tok Jesu ord bokstavelig og hilste prøvelsene velkommen, og slik det er også idag for dem som er oppriktig i sin tro.
Siden skriften sier at Gud ikke endrer seg så kan man være sikker på at det samme som gjaldt da også gjelder idag.
Tiltross for alle dogmer og teologi som lover gull og grønne skoger for den kristne på DENNE jord.
Så er ikke løftene gitt oss for at vi skal leve himmelriket her på jord , men i det etterfølgende liv for dem som har gjort seg verdig ved å lydig ta opp sitt kors daglig å følge etter Jesus.